1. Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, vaerbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
Pa var far og mor
Og den saganatt som senker
drommer pa var jord.
2. Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Hakon verget
medens Oyvind kvad;
Olav pa det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets hoye Sverre talte
Roma midt imot.
3. Bondene sine okser brynte
hvor en haer dro frem,
Tordenskiold langs kysten lynte,
sa det lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!
4. Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi provdes noen gange,
og det stod pa spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned pa Fredrikshald!
5. Harde tider har vi doyet,
ble til sist forstott;
men i verste nod blaoyet
frihet ble oss fodt.
Det gav faderkraft a baere
hungersnod og krig,
det gav doden selv sin aere -
og det gav forlik.
6. Fienden sitt vapen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var var bror.
Drevne frem pa stand av skammen
gikk vi soderpa;
nu vi star tre brodre sammen,
og skal sadan sta!
7. Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjont det morkt sa ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
modrene har grett,
har den Herre stille lempet
sa vi vant var rett.
8. Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, vaerbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nod og seir,
ogsa vi, nar det blir krevet,
for dets fred slar leir.